 |
|
|
 |
|
Septemberdag ei vil glemmes
Det kan faktisk bli for mye av det gode
Uten å stresse for mye med å komme ut før sola denne lørdagsmorgenen, parkerte jeg og begynte å gå med Diesel ca kl. 09.30. Et godt bekjent "harejaktlag" hadde tipset meg om pipp som lettet fra veikanten da de kjørte inn tidligere på morgenen. Som de fleste gikk jeg med håp om at den unge skulle lykkes, men det var ingen pipp å se selv om søket var meget jaktbart til tider.
Tilbake til bilen og bytte av firbent, dukket broren til kompisen min opp og sa at det var litt lenger opp i svingen fuglen hadde flydd opp. Med nesten samme utgangspunkt, bare litt lenger østover, skjedde det så mye at når jeg gikk ut med Doffen søndag lot jeg hagla ligge igjen og hadde langline på...
Som vanlig tok Doffen stand meget tidlig og på et sete. Jeg reiste, reiste, reiste og reiste uten at det skjedde så mye riktig ennå. En liten pust før jeg satte ham i gang igjen og det skulle bli action.
Doffen tok ny stand etter å ha søkt en kort stund. Denne gangen stod han meget hardt. Vi var i tett blandingsskog og etter litt avansement, lettet det en orre der framme. Jeg fløytet Doffen til ro samtidig som det straks lettet en til og da sprakk det gitt. Men ettergangen stoppet på kun 20-30 meter så jeg fikk tak i ham og roet ned ved utgangspunktet. Skudd var komplett umulig? Hvertfall for en uerfaren jeger som meg. Etter et par tekstmeldinger og nytt slipp stod Doffen nesten med en gang. "Sete til en av de nygåtte", tenkte jeg. Men neida, jaggu var det en orre til på enden av reisen. Men den viste heller ikke mye av stjerten sin. Doffen var nok enig med meg at de må da gi oss litt bedre skuddsjans, da han løp lenger etter for å ta en alvorsprat. Fikk kontrollen til slutt, kalt inn, roet ned, ny tekstmelding og så kan du egentlig bare lese det siste på nytt igjen for neste situasjon...
Jeg ser i ettertid at jeg egentlig satte av alt for liten tid til pausene, da det jeg forteller om nå skjedde i løpet av 1-1,5 time. Vel, jeg sendte ham på igjen og da måtte han faktisk søke i minst fem minutter før det var ny stand. Jeg kom meg opp etter tydelig signaler fra GPSen, roet ham, strøk halen og brukte litt tid før jeg ba om reis. Da lettet faktisk orren på god skyteavstand, fløyten gikk, Doffen stoppet ganske raskt, men så hørte jeg "Itte skyt!" og en harehund med følge dukket opp i piperetningen... kremt. Vi avtalte å lunsje sammen så fort jeg hadde tatt en siste sving mot angitt retning. Vi stod igjen så mine venner kom seg avgårde før jeg satt på for siste gang på formiddagen. Lytt som det var fikk jeg beskjed om at de støkket opp pipp. Prøvde med det å unngå den retningen da Doffen egentlig trengte en pause, egentlig skulle vært koblet.
Iveren min tok over og Doffen var i nytt flott søk og forsvant selvfølgelig bakover hvor det knakk i greiner pga fugl som lettet og han sannsynlig etter. Jeg lot være å si eller gjøre noe da jeg hverken så eller var oppi situasjonen. Jeg lot ham fortsette søket som ble viere på skjermen. Doffen virket målrettet og med god grunn. 100 m, 150 m, og på 180 m fikk jeg beskjed om at" Doffen står i stand". Jeg tok beina fatt med hagla på skuldra og fløyta i munnen og peilet meg innpå meter for meter. Valgte å roe meg litt ned så pulsen ikke ville være for høy når jeg kom opp. Endelig framme og han stod fortsatt, så her var det nok fugl et sted. Jeg valgte å stå litt sammen med Doffen med tanke på de andre situasjonene. "Ja!", orre lettet på 30 meter og Doffen i hundre etter. "NEEIII!!!" hørtes helt til lunsjbålet og det ble tid for pølser, til meg!
Kveldsøkta
Vi kom oss sent avgårde da klokka hadde passert 17:00 før vi var tilbake i bilen. Men det skulle vise seg at det ikke gjorde så mye. Så fort jeg hadde parkert og vi var av grusveien satte jeg Diesel på i det som skulle bli hans dårligste søk hittil. Men ustabilt søk er ikke annet å forvente av en som ikke har fylt året engang.
I motsetning til formiddagens slipp hvor det ikke ble pipp på Diesel, viste han tidlig at her var det noe og han stod, nesten. Usikker tasset han videre på den lille myra vi var på. Dermed støkket han ei røy og fortsatte uvanen sin fra helgen før med å løpe etter. Jeg hadde fløyta klar og god reaksjon, men han lystret ikke. Så når jeg begynte å løpe og ble høyrøstet gikk det opp en annen pipp like bak. Det ble ikke langt etter da Diesel snudde så fort røya var ute av syne.
På den lille flekken vi befant oss satt det flere fugl og vi fant dem alle. I nytt søk gikk halen som en propell men med snuta på bakken. Han peilet seg inn under ett tre som stod alene og en orre flakset plutselig for livet med sylskarpe weimis-tenner etter stjerten. Ro i oppflukt? Eller i dette tilfelle støkk? Ehh, neeei, det er jo ikke noe gøy når man har fire bein å springe med! I full fart på vei vekk fra meg etter nesten-smakebiten, støkket Diesel ikke bare opp èn pipp, men to pipp til som forsvant inn i tettere skog. Overtent og småforvirret snudde han igjen når de alle tre var ute av syne. På vei tilbake støkket han faktisk opp en tredje, fjerde, eller femte fugl er det vel vi er oppi nå... Men denne fikk jeg endelig stoppet ham på med fløyten, og rumpa straks i bakken.
Endelig lyktes jeg/vi med roen i fugl, og til de grader også. For når Diesel satte seg stod jeg 20-30 meter unna, og på vei til ham for å roe ned, støkket jeg opp de to siste som satt der. Dubleen fløy like over hodet til unghunden som satt like godt selv om det ristet i både beina og stemmebåndet.
Vi hadde ikke gått i 15 minutter engang så jeg syntes det var greit å ta den planlagte runden før vi avsluttet for kvelden. Men jeg bestemte meg for å holde igjen skuddet om det ikke var tomt likevel. Som nevnt var søket hans dårlig, selv etter dette kaoset, så det ble ingen god trening på å gå større eller bredere. Men det ble et par tomstander hvor han fortsatt var litt usikker, men han stod i påvente av reis om ikke annet.
Det ble ikke noe mer fugl på Diesel når runden var over "så hvorfor ikke avslutte der vi begynte å gå, bare litt lenger inn hvor de to-tre orrer fløy? Man vil jo så gjerne at hunden skal få det til!" Men nei, vi var begge fornøyde så jeg kalte ham inn før vi gikk ut på grusveien og mot bilen. Så begynte Diesel å trekke mot den andre siden og bakover. Jeg lot ham gå da jeg tvilte på at det var noe av genuin interesse, men så stod han. Presist og med nesa rettet mot en liten haug med døde grankvister. Jeg gikk helt opp til ham, puttet fløyta i munn selv om jeg ikke kunne se noe. "JA!, fløytesignal for SITT og PANG!" Hva skjedde nå egentlig...? Pipa ble lavere da orrhøna slapp unna det eneste skuddet jeg avfyrte, og til synet av en unghund som kun satt to meter framfor meg og tittet opp.
Hørselvernene var fortsatt på og jeg hadde ikke tømt hagla for skudd selv om jeg hadde bestemt meg for å konsentrere meg om fuglearbeidet om det kom. Så hvorfor det ble fyrt av er jeg litt usikker på, men når jeg innså at det likevel var gjort, selv om det var et bomskudd, ble jeg så glad. Så glad for at vi var nærme første felling. Glad for at han endelig stod for fugl denne dagen, og så inderlig glad for at han satte seg. Jeg brukte noen minutter på å summe meg før vi gikk mot skuddholdet for å dobbeltsjekke om det var fjær eller andre tegn til skadeskyting. Da var Diesel ekstremt forsiktig når han utredet området. Men når vi ikke fant noe fikk han endelig fart i de fire beina sine igjen!
Bare ett siste...
Det var fortsatt lyst så Doffen fikk et kort slipp, selv om jeg var usikker på hvor bra det egentllig var etter dagens første tur. Men jeg regnet med at vi unngikk mye fugl om vi gikk hvor jeg og Diesel startet og kom fra.
Hagla var med, hørselverna på øra og fløyta rundt halsen. Men ingen forventninger om hverken stand på fugl eller felling. Jeg slapp ham i søk på myra det hadde vært eldorado, og som ventet ingen pipp og ingen stand. Selv om det luktet veldig godt der. jeg gikk lenger inn i skogen og på tørrere mark mens Doffen tok for seg alt av omliggende terreng.
Så var det på igjen med ny stand. Den var ganske hard og erfaringer rikere som jeg hadde blitt, var det sannsynlig fugl. Jeg måtte reise mer enn én gang. Han avanserte noen få meter, bråstopp. Jeg gikk opp på siden, noen få meter til før ny bråstopp. Hagla var klar mellom henda og fløyta i munn da det på fjerde reis gikk opp to fugl. Jeg avfyrte kun ett skudd på nærmeste, idet jeg så Doffen hadde full fart etter den andre.
"Nei, ikke nå igjen!" Selv om han hadde hatt etterganger så hadde han også hatt ro i oppflukt. Enda godt at jeg ikke er noen tess skytter enda. Som en tulling i skogen hoiet jeg på bikkja for å få ham til å snu og komme inn. Men til ingen nytte da det selvfølgelig ble en støkk på vei tilbake (uten at jeg trenger å fortelle åssen det gikk). Men jeg fortsatte og fikk kalt ham inn etter mye motvilje.
Nå måtte vi begge ta en pause og klarne hodet litt og finne en bedre måte å avslutte på. Avslutte med noe positivt uten involvering av helst fugl eller skudd. Jeg valgte å gå tilbake nøyaktig hvor vi gikk inn og trene på sitt på avstand, samt kontakt og vendinger med fløyta. Men før vi kom i gang med det stod Doffen igjen straks søk-kommandoen var gitt. Jeg var 99% sikker på at da var det ikke fugl, men den ene prosenten gjorde at jeg la fra meg hagla for å ha fullt fokus og sørge for at Doffen kunne lykkes. Han stod hardt igjen, og det ble en hakkete reis nesten rundt i ring til han endelig fant noe. Så bykset han til på hagla mi som lå i mosen...
|
|
 |
|
|
|