Velkommen til familien Fant!

Det har vært stille en stund nå men vi har vært i skogen selv om Martin har vært på sjøen og kommet hjem siden sist. Det har blitt lite på Doffen da han går over stokk og stein for meg. Men Diesel har virkelig kommet i gang med jaktsøket sitt i det tette. Han har hatt mange situasjoner hvor det både har vært tomme seter, men som MÅ ha vært veldig ferske, og med fugl i enden. Men enten letter den fortsatt for tidlig eller så er det for tett å se eller kunne skyte. Men til helga skal vi begge ut med den firbente og doble sjansen for at det blir lykketreff på den grå jegeren også!

12/10-11: I helgen tilbrakte familien Fant nok en gang nettene på ØTJFF lodd nr 3 sin felleshytte. Eller nesten hele familien da minstemann sov hos mommo og moffa i Lensbygda så jeg og Martin skulle få noen jaktdager sammen før han drog på sjøen igjen. Sist vi var her og gikk hver for oss resulterte det i lite og vanskelig fugl og dårlig søksarbeid fra den grå, men denne gangen var det valuta for pengene og nesten full klaff for begge hunder.

Vi drog ut på hytta fredag ettermiddag og rakk med det en liten kveldsøkt med begge. Startet først med Diesel fra hytta og tok en runde Martin har funnet fugl på opptil flere ganger. Når vi rundet av mot hytta igjen og med litt mas fra meg da det rumlet i magen, bestemte vi oss for å avslutte og bytte hund og terreng. Da kom Diesel trippende med en lang, tynn pinne i munn. Han var så stolt og det ble vanskelig å komme med pekefingeren og lettere å le av det fantastiske teite synet som vi desverre ikke tok bilde av. Diesel ble litt unnskyldt da det viste seg at der han bet over pinnen var det en stor samling med orrefjær. Han hadde nemlig funnet en skuddplass på fugl som Martin tidligere har felt. Med snuten mott hytta viser Diesel tydelig interesse og værer opp mot vinden. Jeg lar ham gå ("viktig å stole på hunden") og det tar kun sekunder før Diesel markerer for fugl og går i stand. Vi følger på og han begynner å avansere. Forsiktig går han framover og får ikke helt bestemt seg hvor fjærkreet sitter. Martin henger på like bak mens jeg prøver meg på en liten snarvei når Diesel endrer retning og går i ny stand. Men søren der gikk den forbanna fuglen opp og ingen skudd nå heller...

Vi forflytter oss til annet terreng Martin har hatt opp mye fugl med Doffen da det hadde vært kjekt for damen i familien å få fyrt av også. Er på tide nå en hel måned ut i jakta, kremt. Det har vært fri fra jakt hele uka da Martin har vært på kurs og det viste seg tydelig da Doffen ble sluppet og borte ble han... Det går litt over stokk og stein noen ganger, men viltfinner er han. Det ble ingen flere fugl denne kvelden, men mye tomstander på seter opp en topp og ned i et søkk til min store fortvilelse. Kan ikke akkurat skryte på meg noen toppform etter fødsel og peste meg gjennom skogen og sukket tungt når astroen varslet at Doffen-hadde-fugl-i-nesa-altfor-mange-hundre-meter-unna.

Første natt uten Marcus burde jegerne vært uthvilte, men var litt tungt å stå opp og brukte lang tid på å komme oss ut i terrenget. Men når vi rundet svingen der planen var å slippe løs det svarte dyret stod det allerede en bil. Den var kjent og vi visste at det var en harejeger der ute så vi snudde og prøvde et annet sted. Martin pratet mye på tiur forrige uke og har ergret seg over mange situasjoner i forbigåtte høsterog kun én så alngt i år. Vinden var ikke helt med på vår side og med medvind ville Doffen bakover for å undersøke. Han får gå og markerer for fugl men løser ut selv. Da drar vi han med oss i tenkt retning og det tok kun et par minutt før han stod igjen, og ble stående. Vi kommer oss opp, posisjonerer oss og Martin gir reis. Doffen er litt usikker men går på mens halen viser tydelige tegn på at det som han lukter er meget ferskt. Han foter opp og ned, hit og dit, vi forflytter oss etter og ny stand. Avanserer på nytt på samme vis og drar seg mer og mer vekk fra der vi hadde tenkt å gå. Han går i ny stand men fortsatt ingen pipp på vingene. Martin får Doffen med seg ned i skogen og vekk fra veien, og siden han ble med frivillig sluttet nok sporet der vi nok en gang snudde. Inn i skogen på myk mose og store nåletrær går Doffen nok en gang i ny stand og avanserer sammen med oss uten at det tilsynelatende skjer noe. Men så, når Doffen får opp farten og forsvinner litt lenger ned braker og knekker det i greiner. Mot oss kom en tiur som tydelig hadde ruslet og beitet et stykke på morgenen. Jeg som står en meter skrått bak Martin har ikke i tankene å flytte bena to skritt fram men roper; "der er den, der er den". Pang! Fuglen detter rett ved oss og Doffen kommer for å undersøke. Oi, så gøy! Da ble det alle høytider og markeringsdager på én gang når Martin felte sin aler første tiur lørdag 8. oktober. Jeg kunne ikke annet enn å gi gratulasjonskyss til han som reagerer med våpen og ikke stemmen i skogen, men jeg stod klar bak om han skulle bomme... Vi avsluttet selv om Doffen kun hadde holdt på i 20-30 minutter da han erfaringsmessig går ut av hånd etter fuglearbeid.

Diesel ventet i bilen og tok ham med oss hvor Doffen hadde markert for fugl aller først og i motvind. Diesel viste ingen antydninger men søket var definitivt mye mere jaktbart enn andre dager han har hatt i skogen i år. Et lite stykke inn kommer vi over ei lita myr og halen til Diesel begynner å rotere og snuten jobber med det han får fra vinden. Han markerer såvidt og blir meget forsiktig. Altfor forsiktig da det virket som at han var redd for å støkke før fuglen var spikret. Han jobbet en stund men ingen fjær å se. Etter dette låste han seg helt og slet med å komme seg ut i søk igjen og tuslet uten mål og mening. Det ble vanskelig å lese ham og da slappet vi litt for mye av. Vi endret retning og kortet av slippet siden han virket uinspirert, selv om halen gikk og det kanskje var kroppsspråk som antydet fugl. Og der fløy det opp ei orre gitt. Men vi ble begge stående å se på da vi ikke var sikre da den var så liten. Og ute av rekkevidde innså vi at det var synd han ikke kom seg innpå. Søndagen fylte Diesel to år og hva ville vært bedre gave enn nyskutt vilt i sekken? Han fortsatte i det samme bedagelige tempoet men tok seg plutselig opp da vi nærmet oss bilen igjen. Han rakk også en tomstand hvor han låste seg da jeg gav reis og det var tydelig at den ikke satt der lenger. Men så ble han borte gitt. Da fikk man nytte av astroen på denne hunden også. Hvis ikke hadde det blitt vanskelig å finne hunden der han stod i stand. Vi kommer oss opp og jeg gir Diesel reis men rikker seg ikke. Prøver den rolige metoden jeg lærte av den svenske dommeren Anki på lavlandsprøven og får han såvidt framover og fugl letter. Jeg så den ikke før etter at Martin fyrte av et skudd som gikk i noen trær, og da var den for langt borte. Vi sjekket for fjær på bakken men den høna slapp unna med skrekken og Diesel stod tomhendt tilbake, igjen.

Dagen var ikke over og Doffen fikk nye muligheter til å prøve seg fra hytta siden han hadde så kort tid først på dagen og siden han hadde fått litt hvile i mellomtiden. Litt hvile og muligheten til å kjøle seg ned, trodde vi. Han startet med god kontakt, også fordi Martin var på ham, men drog seg ut på et par hundre meter og rett i stand. Jeg himlet med øynene og kjente tunge bein fra dagen før... Men er man jeger så er man jeger. Og vil man skyte fugl er det bare å følge på. Framme hos Doffen synes jeg at posisjonen min er meget bra med en lang åpning foran meg. Vi puster litt ut før Martin ber om reis. Jeg hører det flakser, hagla er i skuldra og pang... Det var ikke jeg søm skjøt nei. Da jeg endelig fikk øye på orrhanen var den sikkert 100 meter unna. Nok en gang fikk Martin muligheten men ble desverre en bom. Hvis jeg spør Martin nå så angrer han sikkert på at han ikke bare koblet Doffen og gikk rett tilbake. Men det er ikke bare hos de firbente iveren er stor. Etter fuglearbeidet begynte Doffen å jakte litt på egenhånd og drog tilbake til setet igjen. Selv om han markerte for mere fugl skjedde det ikke så mye annet enn at matfar måtte snakke litt til hunden sin som fant ut at det var til ingen nytte.

Selv med barnefri begge netter og ferdig middag på bordet i Lensbygda var det enda hardere å stå opp søndagen. Vi hadde på vekking 30 minutter tidligere enn lørdag men stod opp 10 minutter senere. Vi ville prøve på nytt i dag der det var harejeger i går, men kom nok en gang for sent. Men siden det ikke var noen los på gang kjørte vi litt lenger ned i veien og slapp begge sammen. Doffen holdt da til tider god kontakt og Diesel søkte større og hurtigere. Vi vet dette er litt risk da Diesel ikke sekunderer, men tok sjansen. Det tok ikke lang tid før Doffen begynte å dra seg ut igjen og i helt andre retninger enn marsjretningen vår. Vi er ganske sikre på at både han og Diesel drog seg helt opp til harejegerens bål men sistnevnet hadde vett til å komme tilbake. Med en hund mye ute av syne og ingen seter eller fugl gikk vi tilbake til bilen og prøvde på nytt sted ikke så langt unna noen kompiser som satt på post og som vi håpet hadde et bål klart om vi skulle spørre. Vi slapp begge to på nytt sted for dagen, men Diesel var tydelig sliten og hadde lite fart i seg mens Doffen tok opp tråden fra der han avsluttet i går. Jeg trodde hunden skulle komme inn til fører, ikke at fører måtte ut å hente hund for å få den med seg... Det ble bare tull og med snøvær som kom snikende tok vi dagen og helgen uten noe spennende å melde før lunsj.

Vi fikk tak i kompisene våre og gikk for å møte dem til noen osteskiver på bål. Men de satt et stykke opp på en bakketopp og med syre i beina før vi kom opp hadde jeg ikke dårlig samvittighet for sjokoladen jeg hadde spist samme dag, og før det. Vi tok kun med niste og lot både hunder og hagler ligge igjen. Da kom vi selvfølgelig over helgens andre tiur som trippet kun 10 meter foran og forbi Martin. Men selv om det var ergrelig hadde han fått årets storfugl som hang på hytteveggen til pryd for øyet. Til slutt sendes også en takk til Terje Fossnes som var harejegeren som hadde parkert der vi egentlig skulle gå!

2/10-11: Da er helgens jubileumsfeiring med norsk weimaraner klubb overstått. Hele familien Fant tok turen til Ørje på fredag da matmor og Diesel skulle tidlig opp lørdag morgen for å delta på klubbens første arrangerte lavlandsprøve, som for anledningen var lukket til kun for de grå kort- og  langhårete firbente. I dag var det duket for spesialutstilling men det var ikke der vi skulle rense premiebordet!

Av 17 startende hunder, hvorav kun tre var i unghundklassen som Diesel og de restende 14 var i voksenklassen, var det duket for konkurranse og en flott mulighet til å vise seg fram for de andre i miljøet og den svenske dommeren Anki Skrucha. Vi var i første slipp som enten ville bety tidlig hjemreise eller flere muligheter til å komme i fugl. Men unghunden som fyller to år og går over til AK klassen om en uke viste seg fram fra sin beste side de første 15 minuttene, men hverken han eller makker kom i fugl. Begge gikk videre men Diesel vant slippet overlegent.

I de kommende slipp skjedde det mye og alle hundene fikk mulighet til å komme i fugl selv om noen støkket, løp friskt etter, stod godt eller bommet slik at partiet gikk opp fuglen. Så ble det plutselig Diesel sin tur igjen andre gang før lunsj. Da gikk han enda bedre til min, partiets og dommerens begeistring. Det var inn i skogen, ut på feltet og krysset foran meg, hentet vind og inn i skogen igjen i et flott tempo. Så spør jeg Anki om det er greit at vi tar med oss en halvøy som stakk ut av skogen før vi endret marsjretning. Og der gikk Diesel inn i en stram, hard stand. Markerer til dommeren som kommer nærmere og gir klarsignal for reis. Men da skjer det ene jeg fryktet på forhånd om han kom i fugl, han låste seg helt. Jeg gikk hardt på i håp om at det ville få fart på beina, men til ingen nytte. Med gode råd og hjelp av dommeren får vi ham etterhvert på gli mens tankene mine var innstilte på at nå var vi ferdige pga reis-nekt. Men han fikk Fasanen på vingene satte seg nokså raskt og jeg klarte såvidt å trekke av revolveren med skjelvende fingre... Fy flate for en utladning det skulle bli da pippen var ute av syne og tid for å koble. Anki likte veldig godt det hun så og ville se mer til oss også forhåpentlig i mer fugl, men skulle først få en god pause.

Selv om det ble et slipp til etter lunsj ble det kun med dette fuglearbeidet denne dagen. Men man må likevel si at den ble meget vellykket når både fører og dommer blir såpass emosjonelle til hver sin tid at tårene triller pga prestasjonene til den lovende weimaraneren. Vi kunne stolt ta dagen med en 2. premie på merittlisten, klubbmestertittel i UK og prøvens beste hund totalt av alle de 17 startende, jippi!! (Kritikken med tallkarakterer blir ettersendt samt lovnad om gode situasjonsbilder.)

Etter at Marcus var ferdig med natt-/morgenstellet sitt i dag så pakket jeg sekken og fristet lykken på knasende føre før solen kom opp og fikk varmet bakken. Men det var dødt for fugl og mere antydninger til hare både på Diesel, avføringhauger og harebikkja som gikk i los like ved oss. Kom meg ned fra terrenget, krysset veien og vendte tilbake mot bilen idet vinden begynte å ta tak. Av tidligere erfaringer betyr det lite eller ingen fugl.

Men det tok ikke så lang tid før den unge weimaraner plutselig gikk i stand etter en av sine beste dager på skogen søksmessig. Jeg har heller ikke vært på topp og mere en turkompis enn jaktkamerat, men sansene var skjerpet av den friske morgenluften. Kom meg opp til Diesel som var litt urolig men snakket beroligende og han stod helt til jeg kom opp på siden uten at det gikk opp fugl i mellomtiden. Gav forsiktig reis-kommando til en hund som nølte med å bevege seg framover. Han virket meget usikker da han tok noen steg, justerte seg litt. Gikk litt tilbake så fram og stod igjen. Med ros og oppmuntring tok reisen seg opp et hakk og på den andre siden av det tette, ca 50-60 meter fra første stand var det en som bare skrattet til oss... Diesel fikk da en klar stråle fra det som nå ble et meget ferskt sete og endelig fart i beina. Med håp om at det satt igjen flere fulgte jeg på med pulsen på topp. Men nei. Det var så synd da han virkelig hadde fortjent en pipp i sekken.

Det ble faktisk et par situasjoner til hvor han stod godt og fuglen gikk før jeg rakk å komme opp i det hele tatt. Nok en gang stang ut, men med lavlandsprøve og klubbmesterskap i weimaranerklubben til helga, ser jeg meget lyst på vår deltakelse!

26/9-11: Var egentlig janett som skulle ta turen til skogs i dag, men var så sliten etter Marcus sin rangling i natt at da ble det meg og doffen istedenfor. Doffen fant tidlig et par seter uten å finne noe men så braket det løs i skogen. doffen tok stand oppe i ein bakke med gammel furu. prøvde å smyge meg så stille som mulig opp te doffen, men tiuren satt i veden og tok vingene fatt da jeg nærmet meg. desverre ingen skuddsjangs, men doffen inponerte meg litt da tiuren satt høgt i treet og kan ikke ha vært rare strålen med godluft han fikk i nesen. markerte ved to andre anledninger at det hadde vært fugl i veden :)

tok ein liten rast da vi omsider kom oss til bilen igjen og bestemte oss for å gå i motsatt retning. Doffen søkte i 1 min og der stod han igjen 100 meter fra bilen. lista meg på tå mot doffen men gikk som sist og der var det ei røy som lettet. denne dreide ut til siden, så fikk en god skuddsjangs og felte røya. ba doffen utrede og der kom det jammen meg ei røy te, men uten skuddsjangs. Etterpå ble nok doffen litt for heit for la ut noe voldsomt og på det meste viste astroen 590 meter!!!! da var ikke far blid og når jeg fikk tak i han etterpå ble doffen konfimert, gift og nesten ....... da var jakta over og doffen slipper ikke i skogen før han har skjønt at det er to som jakter SAMMEN!!